Jeg vil si noe veldig seriøst, etterfulgt av noen ikke fullt så seriøse bilder av meg selv.
I det siste har jeg merket en tendens til at folk i 18-19-årsalderen ikke har spesielt stor tro på seg selv når det gjelder karakterer. Jeg er en av disse folkene, og det er ganske trist. Det er alt vi tenker på, alt vi jobber for, og vi ender opp superstresset og gråtende fordi vi ikke får det til som vi vil. Hvorfor holder vi på sånn? Livet går jo faktisk videre, enten du tror det eller ei, og det er faktisk lov å håpe på en god karakter og ikke sette for høye krav til seg selv. Ikke at jeg noensinne klarer å følge mine egne råd, det tror jeg vennene mine vet alt om etter alle disse trøstestundene som følge av minisammenbrudd. Jeg tror ikke dette er sunt for noen, men hey, hva kan jeg gjøre med det? Bare tre måneder igjen med den følelsen av å ville legge seg ned på gulvet og bare bli der til alt er over. Er dere enig? Gadd dere lese alt dette? Nei? Okei.
Nå for noe litt useriøst. Ja, jeg har lov å kombinere. JEG FANT EN KINAHATT I SKAPET MITT. Og en cowgirlhatt. Whoaaa. Jeg burde se oftere i skapet mitt altså.
Hola, jeg ser glad ut her, men under alt det lurker vissheten om at jeg snart skal ha nynorsk heldags og den kommer til å avgjøre om jeg får fem på kortet. No pressure. Ja, vi må ikke glemme medieprøven på fredag. Eller debatten i fransk på torsdag. What? 2 dager til Hunger Games!
Dette ble et langt innlegg i forhold til hva jeg pleier å legge ut, men jeg må bare si at jeg hadde min første kjøretime i dag, og det var gøøøy! Jeg har bare lyst å kjørekjørekjøre nå. Drrrrive. Okei. Done.
- Yara